Finnes virkelig glutenintoleranse?

Overskriften her kunne like gjerne vært “here we go again…”, for nok en gang så dukker det opp sak på sak i media om “såkalt” glutenintoleranse, om selvdiagnostisering og hvor usunt glutenfritt kosthold er. Og for de som har fulgt med litt fra før, så er det kanskje ikke rart når jeg sier at nok en gang, så er Aftenposten med på å senke debatten ned på et uspiselig plan. Bokstavelig talt. For selv om artikkelen kunne vært grei nok, så skrives det nedlatende om de som “velger” en glutenfri vei. Artikkelen i dag omhandler et forskningsstudie hvor 20 personer med slvdiagnostisert glutensensitivitet har spist både glutenfritt og vanlig, og ikke merket noe forskjell. Derfor konkluderer både forskere og aftenposen med at glutenintoleranse ikke finnes.

 

Men jeg stiller meg undrende til hele studiet. Det står ingenting om hvem disse 20 er. Ikke hvilken grad de føler de lider av sensitivitet, ikke hvor lenge de har gått på diett, eller om de har gått på diett heller for den sakens skyld. Gang opp tallet med 10, gi info om hvem disse er, så skal vi snakke. Artikkelen sier at deltakerne følte seg ofte verre i de periodene de faktisk spiste glutenfritt, og at dette antaglig har sammenheng med økt inntak av feks grønnsaker. Så det kan jo nesten tyde på at de ikke hadde gått på diett før studiet og. At det finnes mange der ute som går på diett uten behov, det skal jeg ikke begi meg inn på å diskutere. Men hvorfor skal det plage forskere, leger og journalister hva andre mennesker velger for sitt liv og sin kropp?

 

Om man reiser utenfor Norges grenser, så er glutenintoleranse uten cøliaki, en velkjent diagnose. Den stilles av leger omtrent på lik linje som cøliaki, men på andre premisser. Kommer du hjem her på berget derimot, så skal du ugleses og nesten hetses fordi du sier du reagerer. Det mange av disse journalistene har glemt i sin iver, er at glutenintoleranse kommer i mange former og grader. Du har alt fra de som føler seg bedre så lenge de går på glutenfritt over tid, og dermed kan skeie ut innimellom, og de har de som knapt kan få i seg en brødsmule før de blir syke. Du har de som lever glutenfritt fordi de ikke tåler hvete, og glutenfritt da er lettere enn å begynne å lete etter produkter uten bare hvete. Du har de som følger Lavfodmap som har ulike toleransegrenser, og hvor det ikke er selve glutenet, men fruktaner i kornet som skaper trøbbel. Du har de som får bedring i andre sykdommer de måtte ha så lenge de spiser glutenfritt.

 

For min del, tok det nesten 40 dager fra jeg slutta å spise gluten, til jeg merket en markant bedring. Dette er nå 9 år siden, og jeg har mange ganger prøvd meg på å teste ting. Alt fra speltlomper til hvetestivelse uten hell. Jeg blåses opp som en ballong, får kraftige magesmerter, kløe rundt på kroppen og kvalme. Og jeg har mange ganger opp gjennom årene, gått på en smell når jeg spiser mat andre har laget, hvor jeg ikke har visst at glutenet har vært til stede, men reaksjonene har kommet likevel. Noen ganger mens jeg spiser, noen ganger så sent som dagen etter. Alt kommer an på mengde og hvordan magen min er fra før. Jeg har ikke riktig diagnose. Kanskje fordi jeg aldri klarte å gjennomføre en gastroskopi, kanskje har jeg faktisk bare en veldig sensitiv mage fordi jeg har crohns? Hvem vet? Uansett så spiller det faktisk ingen rolle. For meg er ikke det å leve glutenfritt et valg. Det er noe jeg må, for å fungere best mulig i hverdagen. Jeg får ikke en krone i støtte fra Nav, og finansierer alt selv.

 

Jeg er til tider så dritlei av å leve på diett, at all mat byr meg mot. Noe de som fulgte meg på allergimatsnappen i går fikk høre litt om. Jeg er så lei dyre produkter som ikke alltid smaker noe særlig godt. Jeg er lei dårlige alternativer, og lei av at når det endelig er noen produkter som er bra, så forsvinner de fra hyllene igjen like fort som de kom. Jeg er lei av å være hun sære i alle sammenhenger. Lei av å kun ha dyre alternativer om jeg er sulten på farta. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg savner å kunne gå inn i en matbutikk, kjøpe et rundstykke og en banan, eller en lunsjkake og spise der og da. Allikevel “velger” jeg å følge en streng diett. Tror dere virkelig jeg hadde gjort det hvis jeg faktisk hadde et valg? Jeg har til tider savnet skikkelig ordentlig pizza så fælt at jeg nesten har vurdert om det er verd lidelsen i etterkant. Heldigvis har jeg hatt vett nok til å la være.

 

Og jeg vet jeg ikke er alene. Vi er mange! Veldig mange. Jeg har aldri fått så mange tilbakemeldinger på en snapdag noen gang som jeg fikk i går. Det ramlet inn meldinger på meldinger fra folk som kunne relatere til det jeg snakket om. Som følte på de samme tingene. Noen med cøliaki, noen med glutenintoleranse, og noen med andre ting. Men felles for oss alle, var at vi ikke går på diett fordi det er så innmari morsomt eller moteriktig. Jeg kan love dere at ingen følger en motediett i ni år bare fordi det er gøy eller fordi man vil være in. Jeg har vel gjentatt meg selv noen ganger opp gjennom. Men ingen med vettet i behold, velger en dyrere og dårligere smakende diett hvis de egentlig har noe valg. I hvert fall ikke over tid.

 

Nok en gang, så savner jeg nyansene i debattene rundt glutenfritt. Jeg savner at de intervjuer noen som virkelig har kjent dette på kroppen over tid. Jeg savner at de snur og ser saken fra vår side også. Jeg kan godt spise ei hvetebolle, og la en journalist følge meg den neste uka for å se at jeg faktisk reagerer, hvis det er ønskelig. Eller når jeg tenker meg om, en speltlompe ville vært mer enn nok for min del. Med ei hvetebolle tror jeg kanskje ikke jeg hadde kommet meg lenge nok ut av toalettet til at de fikk fulgt med. Fakta er, vi finnes, vi er mange, vi kan ikke ties eller jaktes på til vi endrer kosthold til det som passer forståsegpåere, leger og forskere. Vi er her, vi roper høyt, men dere hører oss ikke.

 

Og til syvende og sist. Om jeg så hadde valgt å spise glutenfritt fordi jeg trodde det var kult eller trendy, hvorfor skal noen legge seg opp i det? Hva plager det vel naboen at jeg spiser glutenfritt? Eller en lege jeg aldri har hørt om engang? Hadde det vært fastlegen min, som jeg kjenner og stoler på, som hadde kommet og bedt meg prøve å endre, så hadde jeg kanskje vurdert det. Men fastlegen min, han er helt på min side han. For han har hatt meg så mange ganger innom kontoret sitt med ulike plager som har stammet fra uhell med gluten (og melk) at han er ikke i tvil om at dette er det rette for meg.

Be the first to comment

Legg inn en kommentar